Siden jeg ikke hadde tilgang på detaljene når jeg skev anmeldelsen, har jeg null oversikt på hvem som gjør hva på skiva. Trond er jo sjefen, og styrer Tomorrow's Outlook fra sin base i Harstad. Nordnorsk (power)metal med et snev av Us metal er hva du får på tallerkenen, selv om noen kanskje vil krangle om bruken av den amerikanske sorten.

Låtene er ikke overspennende, til det er nok selve sjangeren Tomorrow's Outlook oppholder seg i for utpult, men de etterlater seg noe mange i denne stilen glemmer; en frisk gnist. For selv om de aldri beveger seg over i uutforsket terreng, stiller bandet med materiale som har denne litt røffe innstillingen.

Lyden er bra, kanskje litt tynn (uten at det gjør noe), og har denne litt upolerte edgen, og det gjør seg. Kombinasjonen litt tilbakeholdenhet i produksjonen (mange bare smører til det renner over) og slike sanger var rett og slett ikke verst.

Nå er denne sjangeren ganske ferdig, men samtidig er det enkelte band som har noe på jordens overflate å gjøre. Kanskje har det litt med at det ikke er så mange for tiden, at det ikke popper opp power metal-band uansett hvor du snur deg? Men jeg holder faktisk en knapp på at dette hadde fikset å stikke seg ut også om skiva hadde kommet for noen år siden.

Rytmikken er en av ingrediensene som gjør Tomorrow's Outlook en tjeneste. Hadde de pøst på med doble basstrommer og endeløse dualsoloer, pluss masse fistelvokal, hadde jeg nesten vridd meg i skrekk, men slik det er løst her smaker det mer hardrock av klassisk art.

Trommer/bass gjorde seg bra, men var i det store og hele mer tilstede og gjorde det nødvendige heller enn å farge låtene for mye. Om man ikke lyttet spesifikt på denne biten av og til, kunne man plutselig la alt gli forbi uten at man tenkte over hva som skjedde. Det er jo i seg selv en bragd, det betyr at de gjør akkurat det låtene trenger, selv om jeg personlig liker litt overspill og triks dratt fram som lager små signaturer i sangene.

Soloene er nesten alltid kløktig lagt, og sjekker du for eksempel Glass Mountain, er det lite å utsette på innsatsen der. På denne låten var det kanskje vokalen jeg ikke falt helt for, selv om det er bra. Mulig var det noen av de andre som sang såpass mye bedre at listen ble lagt noe høyt :). Alt av vokal på skiva ok, noe er perfekt, og ofte av grusomt høy klasse. Enkelte biter dog, var ikke helt der oppe. Om man faller for alt er vel heller en smakssak, men jeg tipper at sjekker du ut A Song For You, vil du like det. Denne er litt annerledes i måten å tenke vokal på synes jeg, og stemmen er veldig spennende; litt spe men samtidig veldig spennende. En powerutgave av fyren i Depressive Age kanskje?

Etterhvert som skiva tikket framover, og etterhvert som rundene ble tilbakelagt, gikk det mer og mer opp for meg at dette var en jevnt over sterk utgivelse. Her er det mer metal enn power, og med sanger som er varierte og støtter hverandre som helhet. Man blir sjelden satt i et spor, hver nye låt er på en måte noe for seg selv - både i tempo, ide- og framføring. Vel er alt noenlunde i samme skuff, men dere som hører en del på metal av denne typen, vet hvor plagsomt det er når man føler at samme sang repeteres.

Det lukter litt Crimson Glory av stemmebruken på Doubt, det liker vi. Denne er også blant favorittene mine, selv om et par lyse vokalpartier ikke falt i smak.

The Ethereal Dream bomma litt her i gården. Denne balladepregede saken ga meg lite og vokste heller ikke veldig utover lytteprosessen. Det gjorde heller ikke White Lightning, et spor som ligger i samme gate, med rolige partier mikset med noe røffhet. Liquid Scream ble litt ufokusert for meg, og med den tror jeg vi samlet de svake sporene fra meg i et avsnitt. Det rare er at de også er i rekkefølge, da med en kul instrumental i form av tittelkuttet flettet innimellom.

Coveren av Redrum (Lizzy Borden) viser kanskje at jeg hadde et poeng med Us metal-inspirasjonen i musikken? Denne løses bra instrumentalt, men er litt variert i vokalbiten. Det er ikke lett å planke Lizzy, så vi lar tvilen komme denne til gode.

Reprisen på The Ethereal Dream avslutter skiva.

Som låtene seg imellom er albumets kvalitet også variert. Det meste er bra, noe er supert, litt er kjedelig - og mye er greit. Det ligger garantert mye jobb i å arrangere et slikt produkt og å koordinere alt som skal til. Jeg synes bandet skal få en liten applaus for innsasten, og for å ha levert en norsk heavy metal-skive som står seg så bra. Og det gjelder på internasjonalt plan, for dette holder mål i den store sammenhengen også, ikke bare her i lille Norge.

Jeg vil trekke fram store deler av vokalarbeidet som prima, størsteparten av soloarbeidet og gitarinnsatsen generelt.


Source: http://www.heavymetal.no/show.article.asp?menuid=10&artid=14969